Meny Hjem

Kan du med liten innsats bety noe for unge mennesker?

business-strategy-road

Den siste måneden har jeg vært så heldig at jeg har fått lov til å være rådgiver for en av disse skumle ungdommene en leser så mye om i avisen. Og som mange av de andre ungdommene jeg møter, fremstod hun som svært skremmende. Intelligent, reflektert og ambisiøs. Alt annet enn det jeg selv var på hennes alder.

Hun hadde valgt å ta en pause i studiene, og ønsket å finne seg en jobb. Dette lurte hun på om jeg kunne hjelpe henne med. Og som så ofte ellers når folk trenger hjelp: Liten innsats fra deg kan gi stor betydning for andre. Denne uken begynte hun i flunkende ny jobb, med spennende oppgaver i en spennende bedrift.

Underveis har jeg kommet i tanker om mitt eget møte med jobbsøking og arbeidslivet. Å si at jeg hadde en god plan, eller at jeg gjorde bevisste og gode valg, ville være å lyve. Fra jeg var ferdig på videregående skole, og de neste 10 årene, så hadde jeg lite plan over egen karriere. Etter gymnaset ønsket jeg å bli journalist, men etter en kort sommerjobb fant jeg ut at dette var et yrke det var vanskelig å kombinere med integritet. Jeg takket derfor nei til den studieplassen jeg hadde fått, og hoppet over på elektronikk. Før jeg hoppet over på Kjemi. Før jeg hoppet over på IT.

Sett i ettertid er det tydelig at jeg kunne trengt noen å spørre om råd. Men jeg var den første i min familie som gikk på videregående og ingen av dem rundt meg var veldig opptatt av utdanning og karriere. Jeg gikk nok videre på skole fordi vennene mine gjorde det. Ikke fordi jeg var så opptatt av utdanning selv. Dette er det lett å se på studietiden min. Jeg hoppet fra fagområde til fagområde, fikk ok karakterer, men var nok mest opptatt av alle de andre aktivitetene jeg holdt på med på skolen: Studentorkester, Kjemiforeningen, Høgskolestyret, Instituttstyret, Styret i studentbokhandelen, kveldsjobben på skolen og jobben som hjelpelærer. Jeg hoppet på de mulighetene som så bra ut der og da, og hadde liten plan.

Slik fortsatte jeg inn i arbeidslivet. Jeg sa ja til et jobbintervju i gode, gamle A/S EDB, mest fordi det ga meg en gratis tur til Oslo. Jobben var som nettverkskonsulent, et fagfelt jeg hverken  kunne noe om eller hadde noen interesse av. Intervjuet gikk ikke så veldig bra, men på vei ned til toget ringte telefonen. Jeg ble spurt om jeg kunne begynne å jobbe dagen etter. Motivert av å slippe å ta opp mer studielån, takket jeg ja til en jobb jeg i utgangspunktet syntes var totalt uinteressant.

Etter to år som en i beste fall middelmådig nettverkskonsulent, ble jeg hentet over til en annen avdeling som programmerer. Nok en gang fikk jeg prøve meg på et yrke hvor jeg hadde liten interesse og enda mindre begavelse. Mest av alt var jeg nok til underholdning for kollegene mine. Jeg jobbet sammen med en gjeng ekstremt dyktige mennesker, og dette fikk meg til å innse at jeg aldri kom til å ha den interessen eller motivasjonen som trengtes for å bli en dyktig utvikler.

Jeg begynte å søke nye jobber, innen det ene halmstrået hvor jeg hadde litt kunnskap: webutvikling. Men hver gang jeg var på intervju, ble jeg spurt om jeg ikke heller ville jobbe med salg. Det hadde jeg lite lyst til. Helt til jeg fant en rekrutterer som tok på seg rådgiverrollen. Han fortalte meg at det å jobbe med salg ikke betød at man måtte lyve og være overfladisk. En dyktig selger HJELPER kundene sine. To uker etter fikk jeg min første salgsjobb, og endelig fant jeg min hylle her i livet. Jeg fant en retning som ga meg motivasjon, en jobb jeg syntes var utfordrende og førte meg til flere spennende selskap og etter hvert over i ledelse.

Jeg har ingen problemer med å innrømme at flaks og tilfeldigheter har vært en svært aktiv medspiller i arbeidslivet mitt. Valg ble gjort uten plan eller nevneverdig logikk. Uten denne rekruttereren hadde jeg kanskje aldri funnet en vei hvor jeg faktisk kunne lykkes. Kanskje jeg hadde tatt bedre valg tidligere i livet, hvis jeg hadde hatt noen å spørre om råd? Selv om jeg har gode foreldre og flotte søsken, var det ingen av dem som hadde forutsetninger for å gi meg råd om utdanning og karriere.

Vi som har gått veien og har erfaring og kunnskap, må bli litt flinkere til å dele den med de som er i ferd med å starte opp sitt eget voksne liv. Ikke alle har noen de kan spørre om råd og som kan hjelpe dem å gjøre gode valg. Jeg tror dette er grunnen til at mange som kommer fra familier med lav utdanning og lave lønninger sliter med å komme seg ut av det selv. De vet ikke om noe annet, og de har få som kan inspirere dem til å strekke seg høyere.

Jeg har en kompis fra en liten by i England, som fortalte meg at han var en av fire fra sitt årskull på ungdomsskolen som gikk videre til å ta mer utdanning. Ikke fra sin klasse: Fra sitt årskull! En fyr jeg har veldig sansen for ble plutselig en fyr jeg har stor respekt og beundring for. Det er en enorm stahet og vilje som ligger bak det å velge utdanning og en god jobb, foran apati og arbeidsledighet i et miljø hvor sistnevnte ville vært det naturlige valget. For hans del var det foreldrene som fikk ham til å søke seg til et annet valg enn de andre på hans alder.

Jeg vil oppfordre deg som leser dette til å tenke deg om. Er det noen i ditt nærmiljø, barn av venner eller familie, noen i nabolaget, som kan trenge en annen voksenperson å snakke med? Still deg til disposisjon. En liten innsats fra deg kan bety veldig mye for en annen.

Kategorier:Livet

kljostad

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: