Jeg har hatt denne blogposten i bakhodet lenge, men har nølt med å skrive den. Årsaken er at den omhandler et følsomt tema som berører mange. Jeg er heller ingen ekspert på området jeg skriver om. Jeg har bare lest noen bøker, vært på noen foredrag, gjort meg noen erfaringer og sett noen sammenhenger som jeg synes er veldig fascinerende. Jeg skal forsøke å legge det frem så saklig og korrekt jeg kan.

Hvis du selv sliter med psykiske problemer, ME eller andre ting jeg omtaler i denne posten, og ikke kjenner deg igjen, så husk at dette bare er mine meninger. Mine begrensede erfaringer. Har du motstridende meninger eller erfaringer, del det gjerne i kommentarfeltet.

For litt over to år siden ble en kollega og god venn sykemeldt med diagnosen Depresjon. Som både venn og nærmeste leder prøvde jeg å forstå hva hun gikk gjennom. Det var ikke veldig lett for meg, så jeg startet med å lese bøker om psykologi. Jeg slet med å forstå dem. Det ble for mye synsing og meninger og for lite vitenskap og fakta.

Jeg snublet så over en bok som ga meg mer mening. Den er skrevet av Richard Davidson og heter “The Emotional Life Of Your Brain”. Davidson hadde opplevd litt det samme som meg. Han er utdannet psykolog, men syntes ikke det var godt nok vitenskapelig belegg for de psykologiske teoriene. Han syntes også de i alt for stor grad ignorerte selve hjernen som mulig årsak til psykiske problemer. Han begynte derfor å forske på hjernen og hvordan den fungerer. Det han har funnet er så oppsiktsvekkende at jeg ikke helt forstår hvorfor det ikke er alment kjent.

Davidson har spesielt forsket på elektriske signaler og elektriske baner i hjernen. Han har klart å påvise en klar sammenheng mellom disse signalene og banenene mellom spesifikke deler av hjernen, og det han kaller syv emosjonelle stiler. Disse stilene er:

• Motstandsdyktighet: Hvor raskt eller sakte kommer du deg over motgang og negative opplevelser?
• Syn på livet: Hvor lang tid holder på på positive følelser etter at det har skjedd noe positivt?
• Sosial intuisjon: Hvor god er du til å tolke de ikke-verbale sosiale signalene til andre?
• Kontekst: Hvor god er du til å regulere følelser i forhold til den konteksten du er i?
• Selvinnsikt: Hvor bevisst er du på ditt eget kroppsspråk?
• Oppmerksomhet: Hvor fokusert eller spredt er din oppmerksomhet?

Han har altså funnet ut at det er en klar sammenheng mellom disse evnene og elektronisk aktivitet i hjernen. Han har også funnet klare sammenhenger mellom disse evnene og hvor disponert man er for depresjonslignende lidelser. Hvis man har liten motsandsdyktighet mot negative opplevelser og er dårlig på å holde på positive følelser, så er man mer disponert for depresjoner enn andre.

Når det gjelder akkurat de to nevnte evnene, så henger de i følge Davidson sammen med aktiviteten i to sentre i hjernen og hvor godt disse delene kommuniserer med hverandre. Hvis de kommuniserer dårlig med hverandre, vil du ha problemer med å holde på positive følelser, og du vil ha problemer med å dempe de negative. Det er kanskje ikke så vanskelig å se sammenhengen mellom dette og og hvor disponert en person er for depresjon?

Den gode nyheten er at det finnes måter å bedre denne kommunikasjonen på. Måter å komme seg ut av depresjonen på. Davidson peker på tre metoder som har vist god effekt:

1. Antidepressive medisiner. Disse fungerer som oftest, men kan ha uheldige bivirkninger. Og det fungerer bare så lenge man tar medisiner.
2. Kognitiv terapi. Dette er den mest effektive metoden skolepsykologien har funnet. Og den virker! Endringen er oftest varig.
3. Meditasjon. En metode Davidson har stor tro på, og som forskningen hans understøtter. Også her er endringen varig.

På bakgrunn av forskningen sin tar Davidson til orde for at vi kanskje bør tenke mer som vi gjør når vi reparerer biler når vi skal kurere folk for milde psykiske lidelser. Ikke fokusere så mye på fortid og hva som har bragt en dit en er. Jeg tror helt klart det er nyttig å bli bedre kjent med en selv, men man trenger også en vei ut av det uføret man har havnet i. Det er mye elektronikk og mekanikk i hjernen som kan repareres mer effektivt enn det vi har tradisjon for å gjøre.

Etter å ha lest denne boken forsøkte jeg lenge å motivere min kollega og venn til å prøve meditering. Hun gikk til psykolog, noe som ikke fungerte noe særlig. Hun hadde ikke tro på metodene. Etter hvert satte vi henne i kontakt med en Coach, og sakte men sikkert begynte ting å bedre seg. Coachen tilhører 3P-Akademiet, og en skole som fokuserer på sammenhengen mellom tanker, bevisstheten rundt tankene dine og deres påvirkning på livskraft og lykke. Min kollega og venn begynte å tro på at de negative tankene hennes var nettopp det: Tanker. De representerte ikke virkeligheten. Kun måten hun så seg selv på. I stedet for meditasjon, øvde hun seg sakte men sikkert til å ikke lenger bli overveldet av tankene sine.

Fra å ikke ha tro på at hun kom til å fungere på jobb, kom hun tilbake som en sterkere konsulent og person enn hun noen gang har vært. Forvandlingen har vært sensasjonell. Hun er veldig åpen på dette, og praktiserer nå som coach selv, ved siden av å jobbe hos oss. Hennes historie kan du lese mer om her. Det som har fungert for henne, fungerer helt sikkert ikke for alle andre. Men det er en historie om noe som har fungert.

Dette er en av observasjonene jeg har gjort, som sier noe om at det finnes svært gode alternativer til den tradisjonelle psykologien. Jeg vet at svært mange får god hjelp av psykologer, men det finnes alternativer som kan være vel så effektive og som har et godt vitenskapelig fundament. Når det er sagt er ikke 3P tuftet på vitenskap, men vitenskapen sier mye om hvorfor det virker.

Som jeg har vært inne på i tidligere poster, har jeg dessverre også opplevd ansatte i sorg. De fysiske reaksjonene deres var veldig like min kollega som hadde depresjon. Det manifisterte seg i dårlig hukommelse, problemer med konsentrasjon og diverse fysiske “ondter” som vond rygg, stiv nakke og nedsatt imunforsvar. For noen uker siden deltok jeg på et seminar i regi av Akershus Universitetssykehus. Der var det en forsker som fortalte om hvordan hjerne og kroppen reagerer på sorg. Han viste at enkelte områder i hjernen blir overaktive, de settes i en sjokktilstand, og gjør at de setter kroppen i en konstant stressituasjon. Det tar tid å roe ned igjen hjernen og få hodet og kroppen til å fungere. Det hjelper ikke å ta seg sammen. Man må ta det med ro, stresse ned og ta tiden til hjelp.

Men hvordan havner man i en slik situasjon?

Jeg har sett både venner og kolleger møte veggen. Og i de aller fleste tilfellene har jeg kunnet se det komme lang vei. Man skal være svært motivert og ekstremt engasjert for å klare å jobbe seg helt ned i kjelleren. De jeg kjenner som har møtt veggen har jobbet ekstremt hardt, fyllt fritiden sin med aktiviteter. Rukket alt. Blander du det med det å stille urealistiske krav til seg selv, stor pliktfølelse og en tendens til å gruble over ting, har du en effektiv oppskrift på utbrenthet. Du setter sakte men sikkert senterne i hjernen i høy aktivitet, og du setter kroppen i en konstant stressituasjon som til slutt slår deg ut.

Men hva kommer det av at noen blir utbrent, mens andre kan jobbe som gale uten å slite seg ut? Hvorfor takler noen stress mye bedre enn andre? Noe av forklaringen finner man i følge Davidson i elektronikken i hjernen, mens noe handler om din evne til å takle stress. For en stund siden så jeg en TED talk av Kelly McGonigal. Hun forteller om forskning som viser at stress har en negativ fysisk effekt på de som tror stress er negativt, mens det ikke har den samme effekten på de som synes stress er positivt. Jeg tror dette er en grov forenkling, men det sier likevel mye. Hvis du ikke lar deg stresse, er det ikke negativt å ha mye å gjøre.

Tidligere denne uken la Kristin Oudmayer ut en kronikk i Dagbladet. Hun skriver om hvordan hun i mange år har levd fint med å ha jobbet døgnet rundt. Og hun skriver om hvordan det snudde seg etter en hard runde med forkjølelse. Plutselig var det ikke lenger positivt å ha mye å gjøre. Det opplevdes som stress og en negativ spiral sendte henne ut i sykemelding.

Jeg kjenner meg igjen i historien. Selv møtte jeg veggen for rundt 20 år siden. Det siste studieåret mitt tok jeg to studieår samtidig, hadde nesten full jobb ved siden av og kjæreste fem timers biltur unna. Det gikk fint ganske lenge. Jeg trivdes med arbeidsmengden og fikk energi av å få det til. Så kom påsken. Jeg hadde enormt mye arbeid å gjøre på skolen, men valgte likevel å bli med studentorkesteret mitt på tur til Praha. Jeg brukte hele turen på å tenke på alt arbeidet som ventet på meg. All tiden jeg mistet på å være med på tur. Jeg var tverr og voldsomt irritabel hele turen. Å bli med på den er en av de dårligste beslutningene jeg har tatt, og det ble begynnelsen på en solid nedtur.

Jeg lærte enormt mye av den, og jeg har aldri møtt veggen igjen, selv om jeg var veldig nær for noen år siden. Etter å ha etablert en bedrift midt i finanskrisen, slitt med stoffskiftet i tre år og hatt en sønn som ikke sov en hel natt før han var fem, var ikke overskuddet det største. Med dette i sekken gikk jeg gjennom huskjøp, hussalg, salg av to tomter og oppussing av nytt hus. Samtidig som jeg var involvert i å finne nye eiere til Webstep, mens en av de andre lederne mine tok over rollen som leder i Trondheim, og med det økte arbeidsmengden min med 50%. Da luktet jeg på veggen.

Disse erfaringene har lært meg mye om meg selv. Jeg vet at jeg i utgangspunktet både tåler og liker å ha veldig mye å gjøre. Samtidig har jeg sett at ting kan skje som påvirker hvor godt jeg takler negative ting. Jeg vet nå at dersom jeg blir irritabel, begynner å gruble på ting, sove dårlig eller ikke lenger har glede med det jeg gjør, så er det på tide å roe ned.

Fra i juli og ut september hadde vi tre helger hvor vi ikke var ute og reiste. Hver eneste av de tre hjemmehelgene hadde vi besøk. Mot slutten av perioden opplevde jeg symptomene. Jeg var irritabel og klarte ikke å glede meg over det vi holdt på med. På den siste turen satt jeg for det meste og ønsket jeg var hjemme. Med tidligere erfaringer i sekken var det lett å se at det var på tide å roe ned. Det var på tide å være mer hjemme, takke nei til invitasjoner og sitte litt mer i sofaen. I stedet for å starte en negativ spiral, snudde jeg raskt trenden. En av gledene ved å bli eldre er å lære av egne feil.

Så hva er det jeg prøver å si? Det er først og fremst det at vi alle er forskjellig genetisk disponert når det kommer til depresjoner. Det er ingens feil at det er slik. Men med betydelig innsats kan man kode om sin genetiske forhåndsprogrammering. Også de som ikke er genetisk disponert kan havne i veggen. Vi må lære oss å se signalene og ta aksjon. Hvis du ikke lytter til kropp og sinn, kan veien til bunnen være kort. Men veien opp fra bunnen kan være lang.

Kategorier:Livet

kljostad