Det har gått opp for meg at det er mange som leser bloggen min, som jeg aldri har møtt eller snakket med. Disse menneskene må jo tro at jeg er en relativt seriøs og ordentlig fyr. Absolutt alle som kjenner meg kan skrive under på at dette ikke er sant. Eller: Det er i hvert fall ikke hele sannheten. Jeg KAN være en seriøs og ordentlig fyr, men jeg kan veldig ofte være den rake motsetningen.

For å være helt ærlig: Jeg er et digert barn.

For noen år siden, satt jeg sammen med min daværende leder, Tommy Ødegaard, på en pub i Trondheim. Vi hadde drukket akkurat passe mengder øl, og var i godt humør. Han er en fyr jeg hadde, og fortsatt har, mye respekt for. Vi jobbet i den tiden i Microsoft. De viktige delene av jobben min var rettet ut av bedriften. I utøvelsen av denne delen av jobben forsøkte jeg å være seriøs, noe som gjorde at det var mye tøys som måtte få utløp de gangene jeg var på kontoret. Derfor spurte jeg ham om han syntes jeg tøyset for mye. Det gjorde han merkelig nok ikke. I stedet for å gi meg en vennlig hint om å ta meg sammen, fortalte han at jeg aldri måtte glemme å være meg selv, selv om jeg trodde andre forventet noe annet. Å gå på kompromiss med seg selv ville straffe seg over tid.

Denne samtalen har jeg aldri glemt, og da jeg ble avdelingsleder for 8 år siden ble ordene til Tommy en viktig ledestjerne. Det hadde aldri vært viktig for meg å være leder, men når jeg først fikk jobben måtte jeg kunne gjøre den uten å gå på kompromiss med meg selv. Hvis jeg ikke kunne være meg selv, måtte jeg finne noe annet å gjøre. Jeg visste det kunne bli vanskelig, for folk liker å sette andre i bås. Det er lett å bli sett på som en klovn. Og blir man først stemplet som klovn, vil ingen ta det man sier alvorlig.

Det var også en annen årsak til at jeg ikke ville slutte å tøyse. Jeg ønsket nemlig å bygge ned skillet mellom leder og ansatt, og da er humor et veldig godt virkemiddel. Jeg ønsket å være tilnærmelig for mine kolleger, ikke en fyr de hadde overdreven respekt for og holdt på avstand. Vi skulle bygge en kultur basert på stor takhøyde, lave terskler og gode relasjoner. Jeg ønsket at konsulentene ikke skulle oppleve det som vanskelig å komme med kritikk og andre tilbakemeldinger. Skulle jeg få til dette, måtte jeg selv gå foran som et godt (?) eksempel.

Jeg er en selvironisk fyr som har mye å være selvironisk for. Dette har jeg dyrket og brukt mye i min jobb som leder. Jeg ønsker at alle skal vite at det er helt greit å ikke være perfekt. At det ikke er så farlig å ha feil og mangler. At det er helt greit å være seg selv. Som leder skal man være forsiktig med å være morsom på de ansattes bekostning. Hver gang man sparker, sparker man nemlig nedover. Man sparker på noen som man har formell makt over. Jeg klarer ikke å unngå det fullstendig, og tramper ofte i baret. Men jeg ser på alle mine kolleger som mine venner, og jeg kjenner dem ganske godt. Det ville være unaturlig å ikke utveksle litt pepper. Jeg får nok mer enn jeg gir. Heldigvis! Men jeg prøver å sørge for at 80-90% av blødmene mine går på min egen bekostning.

En setning jeg har fått høre mange ganger er “jeg skjønner ikke hvordan du kommer deg unna med de tingene du sier”. Skal jeg være helt ærlig, så har jeg lurt på det samme selv. Når jeg er avslappet så snakker jeg samtidig som jeg tenker. Det er et filter som er ute av funksjon, og det er mye rart som ramler ut. Siden jeg ikke liker å være uvitende, har jeg tatt meg bryet med å spørre de gangene jeg har lurt på hvorfor folk ikke slår meg med en spade. Svarene jeg har fått har vært variasjoner over det samme temaet:

• Slik jeg kjenner deg, vil du ikke si noe for å være slem, men for å få andre til å le. Siden jeg ler de andre gangene, må jeg tåle at det av og til går over streken.
• Det er ikke det du gjør når du går over streken som gjør at vi er glad i deg, men alt det du gjør de gangene du IKKE går over streken.

Med andre ord så oppfører jeg meg slik i de fleste situasjoner at folk vet at jeg bryr meg om dem, og at jeg ikke med vilje vil si noe for å være slem. Ved å bygge gode relasjoner med de jeg omgir meg med, har vi skapt en trygghet oss i mellom, og bygget en fallhøyde som gjør at vi kan tråkke over streken uten å ødelegge relasjonen. Jeg prøver så godt jeg kan å fortelle folk hva jeg mener om jobben de gjør, slik at de ikke prøver å finne skjulte budskapet i fjaset mitt. Når de får direkte tilbakemeldinger, har jeg tatt på den seriøse hatten.

Jeg liker å le, og jeg liker at de rundt meg ler. Også folkene rundt meg liker å få andre til å le. Dette gjør at jeg ofte har følelsen av leve i en sitcom. Vi har det utrolig gøy på jobb. Men så har det seg slik at vi faktisk lever av noe helt annet enn å fjase og ha det morsomt. Det er her den vanskelige balansen kommer inn. Samtidig som vi har det morsomt, må vi nemlig også prøve å være seriøse. Vi må fremstå som seriøse ledere, seriøse konsulenter og som et seriøst konsulentselskap. Jeg tror vi har klart å finne en god kombinasjon av å være tøysete når vi kan og seriøse når vi bør.

Alle i ledergruppen har personalansvar. Det betyr at vi møter ansatte i mange forskjellige situasjoner i livet. I disse møtene gjelder det å ikke bomme med bruk av spøk og humor. Vi har en kultur for å ha stor takhøyde for hva vi snakker om på jobb. Kollegiet har stor tillit til hverandre, og det er spesielt viktig for oss i ledergruppen å ha respekt for denne tilliten. Når de ansatte trenger å snakke om noe som er tungt for dem, er det helt essensielt at vi ikke tøyser det bort. Da legger vi klovnen i skapet, og blir en lyttende kompis.

Disse situasjonene er ekstremt viktig for oss å håndtere på en god måte. Det er nemlig nå vi kan vise at vi er noe annet enn klovner. Det er nå vi har mulighet til å vise at vi har en alvorlig og seriøs side, og at vi fortjener tilliten deres. Når vi vet at noen går gjennom noe vanskelig, prøver vi etter beste fattige evne å følge opp og bry oss. Skal vi være helt ærlige, krever ikke dette noen massiv innsats fra oss. Mest av alt krever det tilstedeværelse og omtanke.

Hva dette kan være, varierer fra situasjon til situasjon, men jeg kan jo illustrere med noen eksempler:

• De gangene vi ser at en av kollegene våre sliter med noe tungt, forsøker vi å hjelpe. Noen ganger hjelper det at de snakker med oss, mens andre ganger overlater vi det til noen som er utdannet på området. Gjerne en coach. Vi forsøker å ta tak i problemer før de utarter.
• Hvis noen er langtidssykemeldt, så følger vi dem opp ofte. Både på telefon og samtaler. Disse samtalene foregår nesten utelukkende utenfor kontoret. Som oftest går vi oss en tur eller besøker dem hjemme. Det er viktig at de ikke mister kontakten med jobben, og det er viktig å vise at vi bryr oss og vil ha dem tilbake.
• Har noen mistet noen som står dem nær, for eksempel en forelder, spør vi om de ønsker at vi er med i begravelsen. Hvis de ønsker det, stiller vi opp. Dette er et av de få tilfellene hvor jeg går i dress.
• Hver gang noen har bursdag, sender jeg en ganske fyldig bursdagsmail, hvor jeg forteller litt om den som har bursdag og hans/hennes historie i firmaet. Dette er både for å vise at jeg setter pris på hver enkelt og for at de andre i firmaet skal bli litt bedre kjent med dem.

Ting som dette, sammen med det at vi tar all kritikk, alle tilbakemeldinger og alle forslag alvorlig, gjør at vi bygger opp den tilliten som skal til for at folk ser at vi både kan være både klovner og seriøse ledere.

Håper jeg, da…

Kategorier:Ledelse Organisasjon

kljostad