De siste ukene har det skjedd ting som gjør at jeg har lyst til å skrive litt om viktigheten av å bry seg om andre. Gjennom livet vil vi alle oppleve at det skjer kjipe ting med folk rundt oss. Med familie, venner eller kolleger. Det kan være alvorlig sykdom, psykiske lidelser eller at noen som står dem nær går bort. Det letteste er å se en annen vei. Fortsette de travle livene våre, og regne med at noen andre hjelper dem. At noen andre trår til. Det letteste er å tenke at man ikke ønsker å legge sten til byrden med å trenge seg på eller mase. Det letteste er å tenke at man ikke har lyst til å si eller gjøre noe som er feil. Det letteste er å ikke ta inn over seg den smerten andre mennesker bærer på.

Det letteste er sjelden den beste løsningen. Hverken for deg selv eller den som har det vondt.

Denne uken var Monna Tandberg gjest i programmet Tettere på på NRK. Her forteller hun blant annet om den siste tiden til sin samboer Lars Andreas Larssen. «Ingen besøkte ham», forteller hun. Og sier om begravelsen: «Kirken var full av dårlig samvittighet». For noen år siden var jeg i begravelsen til en kollega. Der holdt en av hans beste venner tale, og fortalte at min kollegas kone nærmest måtte tvinge dem til å besøke ham på sykehuset. De ville ikke forholde seg til sykdommen. De ville huske ham som den livsglade gutten han var før han ble syk. Er man virkelig en venn hvis man lar noen møte sitt livs tøffeste kamp alene? Er det virkelig lettere å unngå en venn mens han eller hun er syk, enn å måtte leve med den dårlige samvittigheten resten av livet?

Det å vise omsorg er en sentral del av de fleste religioner og filosofier. Det er en sentral del av både det å være et menneske og det å være et medmenneske. Vår evne til å ta vare på dem rundt oss, er med på å definere oss som mennesker. Dersom du ikke er til stede når folk har sine verste dager, så har du heller ikke gjort deg fortjent å være der på deres beste. Før jul gikk Per Fugelli ut og oppfordret folk til å ta vare på flokken sin. Jeg synes det var utrolig flott sagt.

Det er forsket en del på lykke, og hva som gjør at folk er lykkelige. Du kan blant annet lese om det i boken Happiness: Unlocking the Mysteries of Psychological Wealth eller se det i den fantastiske dokumentarfilmen Happy. Begge steder løftes det å bry seg om andre, å hjelpe andre og bety noe for andre frem som nøkler til varig lykke. I boken står det: «Practicing positive communication, appreciation, and kindness are likely to boost your happiness, improve your relationships, and add to your portfolio of psychological wealth».

For et uttrykk: Psykologisk formue!

Når jeg holder foredrag om Webstep og hvordan vi klarte å bli kåret til Norges beste arbeidsplass, har jeg snakket litt om viktigheten av å bry seg om hverandre. Når er person på jobb eller en venn ikke har det så bra, er det en unik mulighet til å investere i et solid vennskap. Det å gi litt omsorg eller være en skulder å gråte på i en vanskelig situasjon vil gi deg mye mer tilbake enn det du selv har gitt.

Jeg tror at et av de største hindrene for å bry seg, er at man ikke helt vet hvordan man skal gjøre det. Hva skal man si til noen som akkurat har mistet en av sine nærmeste? Hva skal man snakke om med noen som ligger på sykehus med kreft? Hva sier man til en person som forteller at de har møtt veggen og ikke klarer å se verdien i seg selv? Hva kan man si eller gjøre for at de skal få det litt bedre? Etter å ha vært involvert i mange slike situasjoner, tror jeg at jeg har funnet svaret:

INGEN TING DU SIER ELLER GJØR VIL TA BORT DET VONDE!

Du skal også tråkke veldig feil for å gjøre situasjonen verre. Senk ambisjonene og innse at du ikke kan gjøre annet enn å være til stede. Ikke vær redd for å bry deg. Ikke vær redd for å si noe som kan tolkes feil. Det at du er en av de som tør å være der, sier mer enn tusen ord. Og kommer du ikke på noe å si, er en klem alltid en veldig god løsning. Kanskje er det til og med bedre med fysisk nærhet enn ord?

Det å besøke en veldig syk person på sykehus kan være ubehagelig og minne oss på vår egen sårbarhet. Men vær takknemlig for at det ikke er du som er syk. Det kan være vanskelig å vite hva man skal snakke om og mange ganger kan samtalen gå tregt fordi den syke har lite energi. Hva med å ta med en annen venn på sykehuset? Om den syke ikke orker å snakke så mye, setter han eller hun helt sikkert stor pris på å bli underholdt en times tid. Og tro meg: Det vil bli husket at du var en av dem som stilte opp da det var vanskelig.

At man skal stille opp for venner og familie virker kanskje som en selvfølge. Men hva med folk på jobben? Må vi stille opp for dem også? Hvis du vil at jobben din skal være mer enn en arbeidsplass, så mener jeg definitivt at du må stille opp for kolleger også.

Det mest overraskende for meg etter at jeg ble leder, er hvor involvert jeg har blitt i folks private problemer. Alvorlig sykdom, en kollegas bortgang, en kollega som mistet et barn, psykiske plager, og sykdom i familien er alle ting som har skjedd i tiden min i Webstep. Jeg har blitt involvert og jeg har involvert meg. Det har vært mitt privilegium å få bry meg. Det har vært viktig for meg at kollegene mine skal vite at jobben stiller opp samme hva som skjer dem. Vi skal ALLTID være der når de trenger oss.

Det kan være et krevende prinsipp, men jeg har vært kompromissløs på å stille opp for folk. Andre oppgaver har blitt skjøvet til side. Jeg har aktivt oppsøkt de jeg vet sliter med ting, og fulgt dem opp til problemene er borte. Litt etter litt har denne holdningen skalert utover i avdelingen. De andre i ledergruppen har tatt dette inn over seg, og utviklet det videre. Ikke bare har de blitt flinke til å følge opp folk som har det traurig, de har tatt det videre. I det siste har det blitt standard at representanter for ledergruppen reiser ut når folk har fått barn, hilser på den nyfødte og har med en liten gave.

Men det stopper ikke der. Også de ansatte har latt seg påvirke. Gjennom de tragediene vi har vært gjennom har vi blitt en sammensveiset gjeng som tar vare på hverandre. Dette skaper en enorm trygghet. Folk vet at hvis de skulle snuble litt her i livet, så har de 47 kolleger som står parat til å hjelpe. Alle forstår at det er alles ansvar at alle trives og har det bra.

Og omsorgen strekker seg også oppover i organisasjonskartet. Som leder for avdelingen er det utrolig flott å ha ansatte som faktisk bryr seg om hvordan jeg har det. I fjor på denne tiden måtte jeg reise fra en faghelg, for å besøke min far som hadde blitt syk. I løpet av helgen mottok jeg meldinger og telefoner fra minst et dusin kolleger som lurte på hvordan det gikk.

Og da er vi ved sakens kjerne. Hvis du alltid bryr deg om andre som har det vondt, vil holdningen spre seg, og til slutt kommer omsorgen tilbake til deg selv. Gjennom å bry seg om hverandre, skaper vi arbeidsplasser (og et samfunn?) hvor det er trygt og godt å være.

Kategorier:Ledelse

Tagged as: Happy ledelse omsorg

kljostad