Først må jeg få takke for enormt hyggelig respons på min forrige bloggpost om å tørre å bry seg. Jeg var usikker på om dette var interessant for andre, og ble tatt på sengen av all oppmerksomheten jeg fikk tilbake. Jeg setter stor pris på alle hyggelige tilbakemeldinger og ble inspirert til å skrive en liten oppfølger.
Forrige blogpost var ikke spesielt rettet mot ledere. Alle kan og bør bry seg om de menneskene vi omgir oss med. Ledere har imidlertid et spesielt ansvar når det skjer noe dramatisk med de andre ansatte. Dette ansvaret handler om noe mer enn å bare bry seg. Det handler om å følge opp og få vedkommende tilbake i jobb.
Etter å ha hatt en del dialog med folk i NAV sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange overlates til seg selv når de er sykemeldte. Det kan virke som om en del arbeidsgivere forventer at det offentlige og den ansatte sammen skal få personen tilbake på jobb. At de selv ikke har ansvar. Men dette er feil. Arbeidsgiver har absolutt et ansvar, ikke bare moralsk, men også juridisk.
Dessverre har det skjedd ting med våre kolleger som har gjort at vi som ledergruppe har hatt oppgaven med å hjelpe dem tilbake på jobb. Jeg har vært usikker på om jeg skal dele hvordan vi har håndtert dette, fordi jeg ikke ønsker at det skal fremstå som selvskryt. Jeg tror likevel mange andre kan ha nytte av våre erfaringer. De neste avsnittene er gjengitt med tillatelse fra de det gjelder.
For noen år siden mistet en kollega og god venn et barn. La oss kalle ham Mikkel. Dette var en tragedie som påvirket alle som jobbet hos oss, og måten kollegiet håndterte dette på var med på å skape et enormt samhold. Tragedien slo til brutalt og plutselig og vi hadde ingen rutiner på plass. Vi måtte lage rutiner underveis, og takket være mine dyktige kolleger i ledergruppen, synes jeg vi endte opp med å håndtere dette på en god måte. Spesielt Petter Tønnessen bidro mye i denne situasjonen.
Vi forsøkte først og fremst å ta vare på de som var rammet. De første ukene var sjokket stort for de pårørende, og balansegangen mellom mas og omsorg var vanskelig. Utenom begravelsen forsøkte vi å følge opp over telefon. Og etter hver samtale ble vi enige om at vi skulle ringe dem igjen om et par dager. Vi ble også enige om at de kun skulle ta telefonen hvis de orket å snakke.
Det er vanlig at veldig mange viser omsorg umiddelbart etter en tragedie. Som arbeidsgiver er det viktig å gi rom for at andre skal få bry seg. Men dette roer seg ned i løpet av noen uker, og da er det lett for de etterlatte å føle seg litt glemt. Dette er et godt tidspunkt for å engasjere seg. Vi inviterte oss selv på lunsjer hjemme hos paret som var rammet. Maten tok vi med selv. Poenget var å vise at vi brydde oss og sørge for at vår kollega ikke mistet kontakten med jobben og hverdagen. En dag skulle han tilbake til den.
Det er viktig å huske at slike tragedier også påvirker andre kolleger. Mikkel, som ble rammet av dette er en avholdt kollega og har mange gode venner i firmaet. Etter godkjennelse fra de pårørende, var vi raske med å informere de andre om hva som hadde skjedd. Vi samlet de nærmeste hos den kunden de jobbet hos, og snakket sammen om det som hadde skjedd. Andre ble informert via mail og telefon.
Når noen måneder hadde gått, begynte Mikkel å bli i stand til å komme gradvis tilbake på jobb. Da var det viktig å forberede folkene han ville ha rundt seg i hverdagen. Vi tok kontakt med Landsforeningen Uventet Barnedød og fikk snakke med en ekspert på sorgprosesser. Hun brukte en halv dag på kontoret sammen med hans nærmeste kolleger, og forberedte dem på hva som ville møte dem når han kom tilbake på jobb. Folk kan sørge på veldig forskjellig vis, men noen ting er felles for de fleste: Dårlig korttidshukommelse, problemer med å konsentrere seg og svingende følelser. For å gjøre det minst mulig smertefullt å komme tilbake på jobb, var det viktig å gi de som ville sitte sammen med ham hver eneste dag litt innsikt i hva han hadde gått gjennom. Hva de kunne forvente av ham når han kom tilbake.
Den neste tingen som ble gjort, var at vi uken før Mikkel skulle begynne å jobbe igjen samlet alle kolleger som sitter hos den samme kunden, samt nøkkelpersoner hos kunden til en lunsj. Hensikten var å slippe elefanten ut av rommet. De skulle slippe å gå på nåler og lure på hva de kunne si og gjøre. Mikkel innledet lunsjen med å fortelle den hjerteskjærende historien om hva han hadde opplevd og gått gjennom de foregående månedene. Siden fikk alle stille spørsmål og komme med kommentarer. Jeg tror dette gjorde første arbeidsdag mye enklere. Han slapp å fortelle den samme historien til hver enkelt.
Over noen måneder kom han gradvis mer og mer tilbake på jobb. Vår oppgave var å følge opp tett, og sørge for at han ikke jobbet for mye. At han ikke fikk tilbakeslag. Vi forsøkte etter beste evne å oppmuntre uten å pushe. Mikkel var også heldig som hadde en svært forståelsesfull oppdragsgiver som gjorde alt de kunne for å legge ting til rette.
Det er nå tre år siden tragedien traff, men vi glemmer ikke å snakke med Mikkel om hvordan han har det. Vi sitter jevnlig på pubkvelder og gråter en skvett og snakker om dette. Selv om livet har normalisert seg, er det viktig å ikke glemme den fantastiske lille jenta som gikk bort.
For halvannet år siden ble en annen kollega sykemeldt med en depresjon. La oss kalle kollegaen for Gunnar. Formen hadde gått nedoverbakke over lang tid, og til slutt måtte vi overtale han til å sykemelde seg. Etter noen urovekkende samtaler, ble vi redde for hva som kunne skje hvis dette fikk utarte seg videre uten at det ble behandlet.
Gunnar var selv så langt nede at han ikke innså at han var syk. Det tok flere måneder før han kom til den erkjennelsen. Han bor alene litt utenfor byen, kommer ikke fra Oslo og har ikke et stort nettverk i nærmiljøet. Som arbeidsgiver i Oslo, er det viktig å huske på akkurat dette: Det er mange i Oslo som ikke har noe nettverk rundt seg! Da er det arbeidsgivers ansvar å stille opp og støtte.
Søken etter hjelp startet umiddelbart, og Gunnar var usikker på hva som ville hjelpe. Han gjorde jobben med å oppsøke lege, psykolog, veiledere og andre selv, men vi gjorde vårt beste for å være der som samtalepartnere og venner. Vi visste at det antagelig ville ta flere forsøk og være flere tilbakeslag på veien, og prøvde å være til stede de gangene verden så ut til å ramle sammen. Selv føler jeg ikke det var mye vi gjorde, men Gunnar har mange ganger fortalt oss hvor viktig det var.
Selve behandlingen har vi overlatt til de profesjonelle, men vi har også gjort noen grep internt som vi tror har gitt positive utslag. Instinktivt tenke vi at vi ikke skulle fortelle kollegiet så mye om hva Gunnar gikk gjennom. Psykiske plager er fremdeles tabubelagt, og vi ønsket å beskytte ham. Etter en kort stund fant vi ut at dette var en idiotisk beslutning. I samråd med Gunnar gikk vi ut på en fagkveld og fortalte alle hvorfor han var sykemeldt. Vi fortalte også alle hvordan han ønsket at de skulle forholde seg til dette. Han snakket gjerne, men ønsket ikke å trenge seg på. De måtte selv ta initiativ dersom de ville snakke.
Dette ga folk en anledning til å bry seg, og mange hadde mot nok til å ta initiativ. En annen og viktigere ting, var at Gunnar slapp å gå rundt og late som han var en annen. Han kunne slutte å gjemme seg og begynne å være seg selv. Det er det fine med å være helt åpent og ærlig: Du slipper å bekymre deg for å bli avslørt.
Når Gunnar var klar til å begynne å jobbe litt igjen, måtte vi tilrettelegge litt. Vi fant en kunde vi stolte på og hvor vi hadde konsulenter med sterke menneskelige egenskaper. Det viste seg at vår kundekontakt hadde en familie full av psykologer, og han var villig til å gjøre en innsats for å inkludere Gunnar i arbeidet samtidig som han ikke ble utsatt for alt for mye stress. Konsulentene var mer enn villige til å stille opp, selv om det sannsynligvis ville medføre litt ekstra arbeid for dem. Sammen har de vært viktige brikker i Gunnars vei tilbake på jobb.
Gunnar er fremdeles under behandling, og er ikke fullt tilbake på jobb. Det er viktig at han tar seg tid til å bli helt frisk, slik at vi ikke risikerer tilbakefall som det kan ta lang tid å komme seg ut av. Dette er både Gunnar, samfunnet og vi som arbeidsgiver tjent med.
De to tilfellene jeg beskriver er veldig ulike, men for de som gjennomgår dette, har det noen likhetstrekk. Dårlig korttidshukommelse er en ting, vansker med å fokusere en annen. Svingninger i følelser og humør er det også viktig å ta hensyn til. Det er viktig å spørre ofte om hvordan det går. Det kan være vanskelig for den som har det vondt å gi uttrykk for det selv.
Vi har hatt stort fokus på å unngå tilbakefall. Derfor har det vært viktig å være tålmodig og oppmuntrende. Motiver dem som er sykemeldt til å komme tilbake på jobb, ikke press vedkommende til det. Belønningen for innsatsen er ikke bare en produktiv og lojal kollega, men også økt anseelse og trygghet blant andre kolleger.
Og høyst sannsynligvis har du fått en venn for livet.
Jeg har ikke klart å finne så mye materiale rundt håndtering av slike situasjoner. I ettertid har hele ledergruppen vært på Landsforeningen Uventet Barnedøds årlige seminar for arbeidsgivere. Det går hver høst, og burde være obligatorisk for alle som har personalansvar. På dette seminaret hørte jeg på Atle Dyregrov, som er ekspert på krisepsykologi. Han har skrevet en rekke gode bøker om emnet. Han har også laget et veldig fint hefte om ansatte som rammes av sorg. Jeg har også hørt mye pent om Bjørnar Olsen og Pål Nystuen sin bok ”En jobb å gjøre”. Den handler om forebyggende arbeid på arbeidsplassen.
Kategorier:Ledelse
Spede spirer 
1 reply ›