Meny Hjem

Bør en leder være venner med sine ansatte?

1502600_10152322644882681_2509851265495543623_o

Når jeg fortelle andre om hvordan vi har det i Webstep og hvilket forhold jeg har til mine kolleger, får jeg ofte reaksjoner. Og jeg forstår reaksjonene veldig godt. Mitt forhold til kollegene mine kan se litt patetisk ut fra utsiden. Jeg er kanskje i overkant glad i å være sammen med dem, og bruker enhver anledning til å gjøre nettopp det. Det kan virke som om jeg ikke har venner som jeg ikke betaler ut lønn til. Jeg HAR det, og jeg vil benytte anledningen til å be dem om unnskyldning for at jeg har hatt litt lite tid til dere de siste årene.

For 7 år siden satt jeg alene på kontoret og skulle starte en avdeling. Det var bare meg. Arkene var blanke, og jeg holdt selv i alle fargestiftene. Jeg var smertelig klar over at hvis jeg endte opp med irriterende kolleger, var det min egen feil. Det ble derfor innført en viktig regel ved rekruttering. Skulle kandidaten ansettes, måtte vi kunne svare ja på spørsmålet: ”Kan jeg tenke meg å sitte alene sammen med denne personen på en pub en hel kveld”?

Vi gjør all rekruttering selv, og bruker gjerne konsulentenes nettverk for å finne gode kandidater. Vi ønsker at de vi intervjuer skal ha sittet i prosjekt med noen av våre egne. Det er den eneste måten vi virkelig kan vite om de er flinke. Dette er også en fin måte å finne ut om de passer inn i det sosiale miljøet vårt. Konsekvensen av denne tilnærmingen har vært at vi får anbefalt folk som både er flinke og hyggelige. Som en av kollegene mine sa for et par år siden: ”Dette er som å jobbe i en venners-venner-fest”!

Han har et godt poeng. Vi har flokker med ansatte som har studert sammen, jobbet sammen eller kjenner hverandre godt fra før. Det er veldig få som begynner hos oss uten å kjenne noen andre som allerede jobber her. Vi har vokst til 49 ansatte uten at det har gått ut over det sosiale miljøet. Praten går like løst som den alltid har gjort. Vi var nylig å Frankrike på tur (med følge) og en app jeg har på telefonen, fortalte meg at lydnivået under en av middagene var på 103 dB!

I tillegg til vårt sosiale program og rekrutteringsmetodikk har vi vår filosofi om tett oppfølging og relasjonsledelse. Det blir UMULIG å ikke bli venner med de ansatte. Vi vet ting om hverandre som få andre vet. Vi følger hverandre i tykt og tynt og gjennom godt og vondt. Vi blir som en stor familie, men uten de vonde arveoppgjørene og kranglingen om hvem som fikk mest brus i glasset. Spørsmålet blir ikke om det er lurt å bli venner med de ansatte, men hvordan vi skal håndtere det.

Her er noen av tingene som jeg synes er viktige:

  • Frivillighet og gjensidighet: Et slikt vennskap må være basert på frivillighet og gjensidighet. Selv om jeg føler jeg er på god fot med alle på jobben, er det ikke slik at jeg omgås alle på fritiden. De vennskapsforholdene jeg har med kolleger, har vokst frem over tid. Det å omgås på fritiden har blitt en naturlig utvikling. Samtidig har jeg ikke vært redd for selv å ta initiativ overfor kolleger som jeg synes det er morsomt og spennende å tilbringe tid sammen med. Men: Det er helt i orden å om de sier nei.
  • Integritet: Det er enkelte ansatte jeg kjenner bedre enn andre, og som jeg bruker mer tid sammen med enn andre. Det er ekstremt viktig at de ikke får fordeler som andre ikke har, at de ikke får ting som andre ikke får eller oppdrag som er morsommere enn andre. Samtidig skal de ikke lide for at vi er venner heller. De må få de samme mulighetene som andre. Dette er en balansegang, men det er ikke voldsomt vanskelig. Det hadde nok vært vanskeligere hvis jeg jobbet sammen med folk jeg ikke likte.
  • Quid pro quo: Når en kollega deler noe med meg, forsøker jeg å dele noe tilbake. Dette balanserer forholdet vårt. Vi har begge noe på hverandre. Fortrolig informasjon jeg får må aldri deles med andre og må aldri brukes mot min kollega. Det ville knust tilliten vi har til hverandre.
  • Åpenhet: Når jeg gjør ting sammen med kun noen av kollegene mine, forsøker jeg å være åpen om dette. Det betyr at jeg gjerne legger ut noe om det på Facebook, og at jeg ikke legger skjul på det i samtaler. Alt som foregår i det skjulte virker farlig. At jeg av og til drar på ferie med kolleger er greit, så lenge jeg er helt åpen om det.
  • Kompromissløs ærlighet: Hvis jeg mener noe, sier jeg alltid i fra. Hvis noen gjør en dårlig jobb eller ikke opptrer i tråd med verdiene våre, så sier jeg alltid i fra. Hvis det skjer noe negativt som kan påvirke dem, sier jeg alltid i fra.

Det vanligste spørsmålet jeg får når jeg forteller om dette er: ”Tenk om du må sparke en av vennene dine en dag”? Vel, jeg har faktisk blitt nødt til å avslutte arbeidsforholdet til gode venner. For noen år siden hadde vi en satsning som vi kort og godt ikke fikk til. Vi ble nødt til å legge ned dette området, og de fire måtte ut og finne nye jobber. Det skal ikke være behagelig å gjøre slike ting, uavhengig av om dette er gode venner. Såpass respekt må man ha for folk.

To av de som måtte gå har blitt svært gode venner siden og de to andre har jeg også et godt forhold til. Det føles over hodet ikke ubehagelig å treffe dem. Vi har vært på fester sammen, og jeg tror det er jeg selv som synes tanken om fortiden er vanskeligst. Det er et av mitt livs største nederlag å se de fire forlate firmaet.

Ved å følge de enkle reglene jeg har skissert over, så kan man komme ut av vanskelige situasjoner uten å ødelegge et godt forhold. Jeg tror sågar man kan komme styrket ut av en slik situasjon. Det var i hvert fall slik jeg opplevde det.

Kategorier:Ledelse

kljostad

8 replies

  1. Dette er en tekst etter min smak – jeg sier takk!
    Jeg jobber med rekruttering og trekker fram en del av elementene som du viser til og legger hovedfokus på om dette er et menneske som vil funke med et annet menneske på alle plan. Jeg har også et mantra som lyder som så at du er mer sammen med kollegaene dine enn ditt øvrige sosiale nettverk – ihvert fall i våken tilstand – og da er det en forutsetning at man funker sammen.
    Utfordringer?
    Ja, noen ganger skal man «sparke» noen eller gi en advarsel eller noe annet, men det skal man jo på alle andre arenaer, også.

    Dette er bra.
    Dette er ting som jeg liker å snakke om, og selvfølgelig får jeg pepper så det holder fra akademiaspirer og sosionomer som mener at dette er urettferdig og ikke i henhold til virkelige kvalifikasjoner og annet ræl som de kan finne på å komme med.
    Grøss.
    Og tro meg når jeg sier at «øltester» funker mye bedre enn forskere og lisensselgere når det kommer til å kartlegge personlighet.
    Si fra hvis Webstep trenger en som meg 🙂

    Fortsatt god helg!

    Mvh
    Morten Besshø

  2. Men hva om den ansatte egentlig ikke vil være venn med sjefen, skal han da ikke få jobbe i firmaet? Ha ett profesjonelt forhold, men ikke behøve å dele private ting med sjefen. Vil tro at det er ganske mange som har det sånn.

    1. Jeg hadde ingen ønsker med å være venn med mine tidligere sjefer… for vi «passet» ikke sammen som venner. Men Kjell og de andre i lederteamet er veldig likanes mennesker…. synes jeg da, så det virker helt unaturlig for meg om jeg skulle ikke være meg selv rundt de.

      Jeg kan huske i begynnelsen at jeg også syntes det var litt «rart». At en leder snakker med meg om hverdagslige ting og er jordnær og ikke bare står der og snakker om tall og ting jeg bryr meg lite om… men så turte jeg å slippe min egen frykt mot det å være «venn med sjefen». Og jeg har aldri angret.

      Hva man deler er helt opp til en selv… og hvor nær venn man vil være er også helt opp til en selv. 🙂

    2. Dette er et veldig godt poeng. Så godt at jeg kommer til å oppdatere blogposten min. Et slikt jobbvennskap må være basert på frivillighet og gjensidighet. Selv om jeg føler jeg er på god fot med alle på jobben, er det ikke slik at jeg omgås alle på fritiden. De vennskapsforholdene jeg har med kolleger, har vokst frem over tid. Det å omgås på fritiden har blitt en naturlig utvikling. Samtidig har jeg ikke vært redd for selv å ta initiativ overfor kolleger som jeg synes det er morsomt og spennende å tilbringe tid sammen med.

      Noe som er litt spesielt i Webstep er at vi har veldig få roller, slik at de jeg er avdelingsleder for har ikke karrierefordeler ved å bli venner med meg. Vi har ikke lønnsforhandlinger, så der er det heller ikke noe å hente. Måten firmaet fungerer på, gjør at det er mindre problematisk med slike vennskapsforhold hos oss enn det er i mer tradisjonelt organiserte firmaer.

  3. Jeg jobber her… og digger det. Det er absolutt som en famile… 😀 Bra skrevet Kjell.. et par skriveleifer her og der… men det gjør vel ingenting. Muhahaha 😀 Du glemte å si at vi har masse humor og sarkasme. *hihihi*

    For å være litt mer seriøs, så vil jeg si at en god leder… er ikke nødvendigvis den som kan faget sitt best… men den som er en god menneskekjenner. En som er oppriktig glad i mennesker. For til syvende og sist så er det menneskene det handler om… ikke det faglige. (…så fikk jeg veldig lyst til å vare litt morsom her.. men klarer å holde igjen 🙂 )
    For på dette området er Kjell absolutt best, og det er ikke påtvungen omsorg og vennskap han viser til sine kolleger. Det er helt ekte. Det begynner med Kjell… og sprer seg videre utover. Du er god som gull… og så er det en bonus på toppen at du også kan faget ditt. 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: