Meny Hjem

Hva har gjort deg til den du er?

Siden jeg lærte meg å lese, har jeg vært glad i å lese biografier og andre menneskers historier. Som barn slukte jeg ”Historien om”- bøkene og ”Det hendte”. Jeg likte disse bøkene fordi de bygget på faktiske hendelser, og ikke bare en historie som noen hadde funnet på. Og selv om jeg etter hvert også har lest mye skjønnlitteratur, har jeg aldri sluttet å lese biografier. Om det er rockestjerner, fotballspillere, politikere eller næringslivsledere, har alle disse bøkene kunnet lære meg noe. Gitt meg nye perspektiver og innsikt.

Det er spennende å sette seg inn i hva som har motivert disse menneskene til å gjøre fantastiske ting. Til å bli enere i sitt felt. Når jeg leser disse biografiene tenker jeg ofte at det må ha vært en øyeåpnende opplevelse å skrive sin egen historie på den måten. Gå helt tilbake til barndommen og samle alle de små trådene og sammenhengene som har gjort deg til den du er. Det er noe alle burde gjøre for å forstå seg selv bedre.

Det er et stort paradoks at mennesket som art aldri har hatt så gode betingelser for å ha det bra som vi har i dag. Samtidig har vi sett en dramatisk økning i antall mennesker som sliter med psykiske lidelser som depresjon og utbrenthet. Årsakene til dette er veldig mange og personlige for hver enkelt som rammes, men jeg er temmelig sikker på at færre hadde fått slike problemer hvis de brukte litt mer tid til å bli kjent med seg selv.

Skjermbilde 2014-11-12 kl. 13.49.19

Hvorfor påstår jeg dette? Jeg synes Maslow var inne på noe lurt den gangen han laget sin behovspyramide. I Webstep Fokus bruker vi den i alle jobbintervjuer når vi skal forklare hvordan vi tenker rundt dette med å ta vare på hele mennesket. I Norge har de fleste mennesker dekket sine primærbehov. Vi har mat, vann og tak over hodet. Vi har også en trygghet som de fleste kan misunne oss. Vi har lav arbeidsledighet, gode ordninger rundt sykdom og blir tatt vare på hvis vi mister jobben. Vi har et godt helsevesen, lite kriminalitet og bor et sted uten de store naturkatastrofene. Det betyr at vi rent fysisk har det ganske trygt og godt.

Jeg tror det at når vi har kommet dit og fremdeles føler at noe mangler, så må du virkelig kjenne deg selv for å komme videre. De neste naturlige stegene på pyramiden handler om annerkjennelse (også av deg selv) og selvrealisering. Hvordan skal du få til dette uten å vite hvem du er, hvorfor du har blitt den du er og hva som gjør deg til et lykkelig menneske? Skal du komme deg til toppen av pyramiden, noe mange instinktivt higer etter, krever det en stor grad av selvinnsikt.

Mange av de som får problemer, sier de har god hjelp i å gå til en psykolog eller coach. De føler at de lærer mye om seg selv ved å snakke med andre, og ved å grave i seg selv og sin fortid. Men trenger du å vente til du får problemer med å grave i deg selv? Trenger du å gå til en psykolog? Trenger du å snakke med andre? Alt dette hjelper nok, men du kan komme langt helt alene også.

Hvis jeg skal anbefale deg en liten øvelse, så kan det være å stille deg selv disse spørsmålene:
• Hvilke hendelser i livet har påvirket meg mest?
• Hvilke mennesker i livet har påvirket meg mest?
• Hvem og hva har inspirert deg til å bli den du er?
• På hvilken måte har disse hendelsene og menneskene påvirket deg?

Det høres enkelt ut, men som regel krever dette mye tid og tankevirksomhet. Har du fått på plass dette, har du en fin plattform starte jobben med å finne ut hvordan du virkelig skal kunne ha det bra.

 

Min egen historie:

Selv har jeg verken gått til psykolog eller coach, selv om mange vil hevde at jeg kunne trenge det. Det er nok mest fordi de blander begrepene psykologi og psykiatri. Jeg har imidlertid alltid likt å tenke gjennom ting og ha et bevisst forhold både til meg selv og hva jeg gjør.

Det er langt i fra all denne tenkingen som har gitt like gode resultater, men jeg har hatt mye glede av det selv. Det har gjort det veldig mye enklere å være meg. Og spesielt de siste årene har jeg hatt folk rundt meg som er like bevisste, og som også liker å snakke om det. Ledergruppen i avdelingen er slik sett en veldig god substitutt for en psykolog. Billigere er det også.

Allerede før jeg fylte 30, begynte jeg å bli nostalgisk over egen fortid. Jeg syntes det var stas å reise tilbake til steder jeg var i barndommen, og tenkte mye over ting jeg hadde opplevd. Dette har jeg fortsatt med siden. Tidligere har jeg skrevet om 24-timers mennesket. Jeg har skrevet om for å få det beste ut av folk, må du vite hvordan de fungerer og hva som trigger forskjellige reaksjoner hos dem. Det er like viktig å vite det samme om seg selv. Derfor har jeg tenkt mye på hva som har gjort meg til den jeg er. Hvilke opplevelser og mennesker som har formet meg. Her er noe av det jeg selv tror er viktigst:

Min biologiske far stakk av før jeg ble født. Han har aldri vært en del av livet mitt, og kommer heller aldri til å bli det. Min mot giftet seg med han jeg ser på som min far da jeg var fire år, så jeg har aldri savnet noen farsfigur. Men ettersom jeg har blitt eldre og fått barn selv, har det blitt vanskeligere å forstå at noen kan gjøre et slikt valg. Det vanskeligste med det er det at jeg deler gener med noen som kan gjøre slikt mot andre. Det har derfor blitt viktig for meg å være en hyggelig fyr, som ikke gjør teite for å såre de jeg har rundt meg.

Man skal kanskje heller ikke se bort i fra at min brennende trang til å lykkes med det jeg gjør kan ha en sammenheng med dette? Kanskje jeg underbevisst ønsker å vise han som forlot meg at jeg duger, og han som tok meg til seg at jeg var verdt innsatsen?

Min mor er et ekstraordinært menneske. Hun har knapt gjort ferdig folkeskolen, og aldri hatt noen lederjobb. Men hun er et arbeidsjern som blir uvel av at andre jobber mens hun ser på. Hun er det mest omsorgsfulle mennesket jeg vet om, og har jobbet med gamle mennesker siden hun var 17. Hun har oppdratt meg med humor, varme og trygghet, og hun har lært meg at ingen mennesker er mer verdt enn andre. Vi har alltid vært mer venner enn mor og sønn. Jeg snakker enda med henne et par timer på telefonen hver uke. Hun er den som inspirerer meg til å prøve å være et godt menneske og ta vare på folk rundt meg.

Som militærbarn flyttet jeg mye rundt. Fra Raufoss til Tromsø til Kristiansand. Siden fortsatte jeg med litt mer flytting da jeg ble voksen. 6 ganger i livet har jeg reist fra alt jeg har hatt av venner og sosialt nettverk, og etablert meg helt på ny. Det å bli kjent med nye mennesker har gått fra å være en nødvendighet til å bli noe jeg virkelig er glad i. Det har hjulpet meg med å bli komfortabel med det nye og ukjente, om det enn gjelder situasjoner eller mennesker. Det har også gjort meg ganske sosialt og kulturelt fleksibel.

I studietiden spilte jeg i orkester med en bande utadvendte og gale medstudenter. En fantastisk samling mennesker som ikke tok seg selv veldig høytidelig. Det å drite seg ut og underholde flere hundre mennesker var en del av hverdagen. For en som hatet så stå foran mennesker var dette et sjokk. Det var folk fra alle kanter av landet. Jeg ble kjent med homofile for første gang. Det jeg lærte i min tid i orkesteret har vært uvurderlig for meg.

Jeg slapp å vente til jeg var 40 med å gå gjennom en personlig krise. Da jeg som 24-åring flyttet til Oslo var jeg langt nede. Alle vennen mine var igjen i Kristiansand, det ble slutt med hun jeg flyttet til Oslo for å være i nærheten av og jeg havnet i en jobb jeg verken hadde interesse eller talent for. Livet var beksvart, og jeg hadde god tid til å tenke over hva jeg ville gjøre med resten av det. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg opplevde dette så tidlig. Det har både herdet meg og gitt meg en livsfilosofi som har fulgt meg siden.

I 2001 møtte jeg Line, som etter noen år ble min kone. Vi jobbet sammen på den tiden. Hun var også et arbeidsjern, med integritet i ryggmargen og høye kvalitetskrav i blodårene. Vi jobbet sammen på flere prosjekter, og hun lærte meg hva det betyr å gjøre ting skikkelig. Jeg er fremdeles ikke noe petimeter, men hun har lært meg å være mer nøye og mer nøyaktig. Sammen lærte vi for øvrig at det ikke er noen som takker deg for å jobbe 80-timers uker. Derfor sluttet vi med det begge to. Våre felles interesser har også blitt felles hobbyer: Matlaging, øl og fotball.

I 2006 fikk vi barn, noe som har veltet fullstendig om på livet. Det har påvirket meg voldsomt og gjør at jeg har blitt nødt til å jobbe en del med meg selv og mine egne luner. Jeg kan for eksempel være både irritabel og humørsyk hjemme. Selv om jeg ikke har så mye å irritere meg over. Dette har jeg blitt nødt til å ta mer tak i etter at sønnen vår ble født. Temperament og nordnorsk vokabular er et dårlig utgangspunkt for å drive barneoppdragelse. Jeg er ikke helt i mål med dette enda…

Året etter begynte jeg i Webstep, noe som i minst like stor grad har påvirket meg. Jeg kom inn i et firma som hadde verdier og strategier jeg identifiserte meg med. Ideal jeg ønsket å strebe etter, men som jeg ikke levde etter på den tiden. Frem til da hadde jeg vært en individualist, og det var et stort sjokk å skulle få en gruppe mennesker til å fungere sammen. Det tok meg lang tid å få ting til å fungere godt. Jeg møtte også mennesker som har påvirket meg og lært meg enormt mye. Mye mer enn i noen annen jobb. Jeg har blitt nødt til å håndtere vonde opplevelser som oppsigelser, personlige kriser, dødsfall, og en konsulent som mistet et barn. Man lærer enormt mye om seg selv når man havner i slike situasjoner og må finne ut hvordan de skal håndteres. Heldigvis har jeg vært omgitt av smarte mennesker hele tiden.

Men det er ikke bare de store tingene som har påvirket meg. Også små ting, korte utsagn, flyktige møter og mennesker som ikke har vært lenge i livet mitt har også påvirket meg.

Her er noen av dem:

  • Per Elias Drabløs: I halvannet år hadde jeg gleden av å treffe Per Elias regelmessig. Vi var en slags svogere på den tiden. Hans refleksjoner og holdninger til ting blåste meg av banen. Han er en av Norges beste bassister, men det affiserte ham ikke så mye. Han var ikke bare ydmyk: Han framsnakket folk, lenge før uttrykket ble oppfunnet. Han sa velig mange fine ting om andre. Han kunne til og med karakterisere andre menn som ”kjekke”. Denne selvtryggheten imponerte meg. Jeg ville bli mer som Per Elias!
  • Janne Johnsen: Det var hun jeg var sammen med på denne tiden. Mens jeg jobbet med drift av IT-systemer, jobbet hun med folk med funksjonshemninger. Jobben min virket helt meningsløs i forhold, og jeg visste jeg ikke ville bli fornøyd før jeg fant en jobb hvor jeg kunne bety noe for andre.
  • Andreas Wettre: Mannen som overbeviste meg om at jeg ikke kunne jobbe som systemutvikler, men som selger. Jeg burde egentlig sende ham en flaske vin hver helg.
  • Jan O. Kiese: Min nærmeste leder i Microsoft. Han sa en gang at ”du må huske at 20% av det du gjør gir 80% av resultatet”. Det ble innledningen til mitt religiøse forhold til 80/20-regelen.
  • Tommy Ødegaard: Avdelingsdirektøren min i Microsoft. Etter alt for mange øl på en tur til Trondheim fortalte han meg at jeg ikke måtte slutte å være meg selv om jeg skulle finne på å bli leder en dag. Jeg måtte ikke slutte å tøyse og komme med kommentarer. Da ville jeg miste meg selv. Det rådet tenker jeg på ofte.
  • Bo Meyer: En tidligere kollega og en veldig god venn. Han fortalte meg en gang om et kinesisk ordtak som sa: ”Ingen ting kan vokse i skyggen av et stort tre”. Det er et visdomsord jeg har tatt med meg. Jeg prøver å unngå å stå i skyggen, samtidig som det er viktig at heller ikke jeg er et stort tre som skygger for andre.
  • Jan Spurkeland: Hans bøker om Relasjonsledelse og relasjonskompetanse har påvirket meg mer enn noe annet jeg har lest.

Kategorier:Livet

kljostad

7 replies

  1. Denne teksten vil jeg dele på facebooksiden til Levmotivert. En historie mange vil ha nytte av å lese. Tusen takk for at du deler dine erfaringen på denne måten.

  2. Hei, Kjell. Skvatt litt da jeg så navnet mitt i teksten. Leser innleggene dine med interesse, både de som går på ledelse og de som handler om mat 🙂 og er imponert over klare tanker du greier sette ut i praksis. Samle i bokform om et par år, kanskje? Og fint å høre at framsnakking legges merke til. Viktig å heie!

    1. Jeg har sagt det samme til Janne tidligere. Æres den som æres bør. Det skal ikke alltid så mye til for å inspirere andre. Noen ganger holder det å bare være seg selv. Jeg synes du fortjente å få vite at jeg selv tror jeg har blitt en hyggeligere fyr på grunn av deg. 🙂

  3. En forunderlig blanding av dyrekjøpt livserfaring, kloke refleksjoner og menneskelig varme. Du peker inndirekte på en mangel i samfunnet, nemlig nærhet, ærlighet og nysgjerrighet overfor seg selv. Det er alt for mye og alt for mange som presser seg inn i dette rommet mellom du og deg, som man så i førtiårene må ha profesjonell hjelp for å vinne tilbake. Takk for at du deler og takk for inspirasjonen.

Legg igjen en kommentar til Morten Besshø Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: