Det er ikke så mange ting i livet jeg virkelig skammer meg over. Men et kurs jeg var på for litt siden har fått meg til å tenke mye på noe som jeg ikke er veldig stolt over.

Et av temaene på kurset fikk meg til å tenke tilbake til studiedagene. Jeg studerte sammen med en kar fra Nord-Norge som ikke var som alle andre. I ettertid er det lett å se at han var veldig usikker på seg selv. At han følte seg utilpass i sosiale situasjoner, men at han veldig gjerne ville passe inn. Han ville det nok litt for mye, og folk oppfattet ham som overivrig og innpåsliten. Vi sluttet etter hvert å se på ham som et medmenneske, som en person med gode sider og positive egenskaper. I stedet begynte vi å se på ham som noe plagsomt, som noe irriterende.

Det som er så rart, var at denne gutten var like snill som dagen var lang. Han hadde ikke et eneste ondt gen i kroppen. Han er den typen som kunne gått gjennom ild og vann hvis du lovet å takke ham for det etterpå. Det eneste han gjorde feil var at han var sosialt klønete og ikke passet helt inn.

I ettertid er det lett å se at det vi holdt på med var mobbing. Vi plaget ham ikke aktivt, men vi gjorde noe enda verre: Vi overså ham, ignorerte ham og lot være å invitere ham med når vi skulle ut. Vi gjorde ham usynlig. Ikke bare i våre øyne, men sikkert også i hans egne.

Og siden jeg ikke gjorde noe med det, var jeg en like stor del av mobbingen som alle andre. Men jeg skulle ha gjort noe med det, jeg som flere ganger før har stått opp mot mobbere. Jeg skulle sagt i fra at dette ikke var greit. Fått andre til å forstå at han også var et menneske som det var verdt å bry seg om. Jeg skulle invitert ham med på fester, konserter og kinoer. Jeg skulle ha snakket med ham og fått han til å ta det litt mer rolig i sosiale situasjoner.

Men jeg gjorde det ikke, og det skammer jeg meg over.

Dette står i grell kontrast til det jeg har kommet til å tro på i mer moden alder. Kurset jeg skrev om i innledningen var et øyeåpnende kurs i Relasjonskompetanse. Selv om jeg har lest boken som danner grunnlag for kurset flere ganger, var det mye jeg ikke forstod skikkelig før jeg satt der og fikk den ene åpenbaringen etter den andre. Dette er noe alle burde ha et bevisst forhold til. Ikke bare ledere, men alle som har med andre mennesker å gjøre.

Sentralt i relasjonskompetansen står det positive menneskesynet. Evnen til å se og lete etter andre menneskers positive og verdifulle sider. Det er ikke alltid lett, men mangel på dette synet fører fort til konflikter eller at man ser ned på andre. Der mennesker har respekt for hverandre oppstår det sjelden opprivende konflikter eller mobbing.

Et begrep jeg har blitt veldig glad i er uttrykket Relasjonell Integritet. Essensen i dette er å la den andre personen alene og selvstendig få lov til å skape bildet av seg selv i ditt hode. Og at du selv danner deg et bilde av den andre uten påvirkning fra en tredje person. Det høres så banalt og enkelt ut når en hører det, men du verden så ofte det syndes mot dette. Ikke hør på sladder og baksnakking. Dann deg ditt eget bilde av menneskene rundt deg. Det kan være mye ved dem som andre ikke ser.

En kort vei videre fra dette med å ha et positivt menneskesyn, er hvordan vi velger å lytte til andre mennesker. Jan Spurkeland snakker om to typer lytting. Den ene er Intensjonslytting. Det betyr at man forsøker å lytte til budskapet den andre personen har, ikke bare ordene. Man prøver å forstå helheten, ikke detaljer og formuleringer. Man lytter til visdommen i det som sies, uten å henge seg opp i logiske brister. Hvis det er noe som er uklart, stiller man spørsmål.

I motsetning til dette står den andre formen: Korreksjonslytting. Da hører man på ordene, ikke intensjonen bak dem. Man henger seg opp i detaljer uten fokus på helheten i det som sies. Man leter etter det ufullkomne, de logiske bristene.

Hvordan du lytter, påvirker i neste omgang hvordan du forholder deg til andre mennesker i samtaler. Og samtalen er en svært sentral del av det å ha et godt forhold til andre mennesker. Er du bevisst på hvordan du opptrer i samtaler?

Spurkeland snakker om tre typer samtaler:

• Dialog: Dette kjennetegnes av spørsmål, vitebegjær, aktiv lytting, høy empati, læring og høy intellektuell og emosjonell aktivitet.
• Diskusjon: Nå har vi beveget oss inn i et landskap preget av verbal kamp, med fokus på å vinne. Her finner man engasjement, argumentasjon, mindre lytting, liten interesse for den andres mening , lav empati og høy intellektuell aktivitet. Samtalen preges av mange svar og få spørsmål.
• Debatt: Det kan diskuteres om dette i det hele tatt er en samtale, eller om det er en monolog med flere parter. I denne samtaleformen finner vi sterk argumentasjon, engasjement, usaklighet, negativ lytting, høy intellektuell aktivitet, negative spørsmål, mange svar og strategisk bruk av maktbaser.

Er du enig i at den første samtaleformen høres mest tiltalende ut? Hvorfor havner vi da så ofte ned i de to andre? Ikke bare på jobb, men også hjemme og overfor venner? Får vi ikke de mest spennende og givende samtalene når vi snakker til hverandre med gjensidig respekt, åpenhet og vilje til å lære?

Det var alle disse tingene som fikk meg til å tenke på det vi gjorde mot denne stakkars nordlendingen i studietiden. Det fikk meg til å innse at det å være en del av en mobb var et valg jeg gjorde selv. Og det er summen av alle de små valgene vi tar hver dag som til sammen utgjør det mennesket vi er. Vi velger selv om vi vil være en kranglefant, en mobber eller en dårlig venn.

Det er umulig for meg å reise tilbake i tid og oppføre meg annerledes, selv om jeg gjerne skulle ha gjort det. Jeg skulle ønske jeg var mer bevisst min egen oppførsel på den tiden, og at jeg hadde bidratt mer aktivt til at min medstudent skulle fått et bedre liv. Heldigvis kan det skje mye på tyve år, og jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å gjøre noe slikt igjen.

Kategorier:Livet

Tagged as: relasjonskompetanse samtaleform Spurkeland

kljostad