Før helgen leste jeg en interessant blogpost fra Even Fossen i Bainwells. Han stiller spørsmålet: ”Bør klemming være en del av kulturen på jobb”? Det er et interessant spørsmål, og et spørsmål jeg selv aldri ble nødt til å ta stilling til. På tross av at avdelingen jeg jobber i er sterkt mannsdominert, er den også preget av ganske mye kos og klem. Da jeg skulle gå hjem fra julebordet fikk jeg et merkelig kompliment fra en mannlig kollega: ”I dag har du nesten like myke og gode kinn som Gard”
Jeg vet ikke helt hvordan den vokste frem. Den kan ha dukket opp gjennom vanskelige ting vi har opplevd, nemlig to dødsfall som har preget oss veldig. Den kan ha vært der før, men jeg husker ærlig talt ikke. Men når vi treffes er det alltid mange klemmer å få. Når vi møtes er det mye gjensynsglede og fysisk kontakt, og når vi går hvert til vårt er det ofte slik at folk forlanger ”hadetkos”. Jeg husker spesielt en kollega fra Bodø, som absolutt måtte få en god klem før han gikk videre på konsert med bandet ”Purified In Blood”.
For noen uker siden var jeg på en ukes kurs i relasjonskompetanse. På dette kurset var også Helene, en herlig dame fra Trøndelag. Hun var en klemmer. Og hun fikk andre til å klemme. Hun hadde tydelige krav til hva en klem skulle inneholde: Den skulle vare i minst seks sekunder, og den skulle være med rugg. Denne standarden ble raskt implementert av oss andre, og hver morgen før kurset vanket det 20 gode og lange klemmer før vi kom i gang med det faglige innholdet.
Denne klemmingen gjorde noe med oss. Selv følte jeg meg ekstremt velkommen. Jeg kjente at jeg fikk logget på de andre på en god måte, og fikk en slags ro over meg. Jeg kjente en slags trygghet og en intens lyst til å bidra til at det ble en bra dag for alle. All denne klemmingen skapte et fantastisk samhold og ga oss en knallstart på dagen. Kanskje alle dager burde starte på denne måten?
Det vi vet, er at klemming ser ut til å ha veldig mange positive effekter. En klem øker kroppens produksjon av oxytocin. Dette er et hormon som demper effekten av stresshormonet kortisol. Det senker blodtrykket, lindrer smerte og hjelper kroppen å bli frisk. Det kan gjøre risikoen for hjerte- og karsykdommer mindre. Når vi vet hvor mye stress vi omgir oss med til daglig, kan det kanskje være lurt å klemme hverandre mer enn vi gjør? Prøv, da vel!
Det kan nok virke mot sin hensikt å vedta at en skal ha en klemmekultur i en bedrift. Det er noe som må vokse frem som en naturlig del av hvordan vi omgås hverandre. Noen har sterkere fysiske sperrer enn andre. De liker kanskje ikke å klemme? Eller kanskje liker de ikke å klemme noen av samme kjønn? Selv synes jeg dette er det vanskelige ved å være en del av en arbeidsplass hvor det klemmes mye. Det å forsøke å forstå hvem det er som ikke har lyst på en klem. Jeg forsøker å lese kroppsspråk og ansikter før jeg klemmer til, men er konstante engstelig for å ha tatt feil. Hva tenker de jeg ikke har gitt en klem? Tror de det er fordi jeg ikke vil? Fordi jeg ikke liker dem like godt som de andre?
For et års tid siden opplevde jeg en situasjon som fikk meg til å tenke enda mer på dette. En konsulent som hadde jobbet hos oss i mange år, og som jeg personlig setter veldig stor pris på, var en av dem jeg ikke hadde pleid å gi en klem. Han er en litt avmålt og veldig rolig person, og ut i fra kroppsspråket hans tolket jeg det som om han ikke var så interessert i denne klemmingen. Men plutselig en dag så han på meg og så: ”Skal ikke jeg få en kos”? Den setningen gjorde veldig vondt å høre, og selvfølgelig skulle han også få en klem. Det er kanskje den klemmen jeg husker aller best fra fjoråret.
Så her er en liten oppfordring: Hvis du er en av dem jeg ikke gir en klem, er det fordi jeg ikke tror du vil ha. Så hvis du vil ha en klem fra meg: Forsyn deg! Det er gratis!
Spede spirer 
Takk Kjell for nok et flott innlegg. Kjenner frigjøring av oxytocin bare ved å lese dette.