For noen måneder siden hadde jeg gleden av å se et ellers glimrende foredrag fra professor Torger Reve på BI. Blant mye godt innhold, var det én ting jeg reagerte på. Jeg satt nemlig igjen med et inntrykk av at definisjonen på å lykkes, var at man hadde klart å selge bedriften sin, trukket seg ut, og brukt pengene til å starte en ny. Jeg syntes dette var en underlig definisjon. Mange av de andre som var til stede hadde startet sine egne virksomheter, og de var heller ikke enig i at dette var en god måleenhet. Flere av den uttrykte sågar irritasjon.

For noen uker siden kjøpte jeg boken “Alt eller ingenting”, skrevet av Maria Amelie. Hun har intervjuet en rekke vellykkede norske gründere, i det som har blitt en interessant bok. Men hva er et av kravene for å havne inn under definisjonen “vellykket gründer”? Jo, at du på et eller annet tidspunkt har hatt en exit fra selskapet du har startet.

Det er ingen tvil om at det ofte kan være lurt å selge selskapet du har startet. Få inn friske penger. Muliggjøre videre utvikling. Få inn en viktig strategisk partner på eiersiden. Kanskje selge selskapet til et annet selskap, som er bedre i stand til å videreutvikle det du har skapt. Jeg har imidlertid et inntrykk av at dette fungerer bedre i teori enn i praksis. Selv når jeg tenker skikkelig godt etter, kommer jeg ikke på så mange IT-bedrifter som har gjort det bedre etter at de har blitt solgt. Hvis noen har andre erfaringer eller eksempler, må dere gjerne kommentere under posten.

Det er mulig jeg høres ut som en idealist, men det er saklige grunner til at jeg er skeptisk til de som bygger selskap kun for å selge dem. Det er nemlig stor forskjell på hvilke valg du tar når du skal bygge et selskap for at det skal ha god drift, enn når du bygger et selskap for at det raskt skal få stor verdi.  Bygger du med tanke på å selge, vil du uungåelig ha en mer kortsiktig tankegang, enn når du bygger for å drive. Du vil ta valg basert på å øke kortsiktig verdi, heller enn å ta valg som på kort sikt koster penger, men som vil gi en mer levedyktig bedrift på sikt.

La meg eksemplifisere med noen historier fra virkeligheten:

• En bedrift jeg kjenner til, var markedsledende innen sitt segment i Norge. De hadde en majoritet av sitt marked, men hadde en løsning laget på gammel teknologi, som var nær umulig å vedlikeholde og en kundemasse som skrek etter moderne funksjonalitet. Ikke overraskende ønsker eierne å selge seg ut før skuta sank. De brukte så lite tid som mulig å å vedlikeholde løsningen, for å gjøre tallene sine fine overfor kjøpere. Inn kom en ny utenlandsk eier, som trodde de kjøpte en gullgruve. Sjokket var stort for dem da de oppdaget hvor mye penger de møtte investere for å gjøre løsningen levedyktig.
• En annen bedrift jeg kjenner til, var i en lignende situasjon. De innså at den beste tiden var bak dem, og at deres eksisterende løsning måtte byttes ut. De fikk raskt opp en “ny versjon”, som de kunne skryte av når de skulle ut å selge bedriften. Den var full av feil og mangler og allerede tidlig var kodebasen tung å vedlikeholde. Det fungerte glimrende. De ble kjøpt opp av et utenlandsk selskap. I ettertid skulle det ta betydelig lenger tid enn planlagt å rulle ut den nye løsningen, og brukerne er langt fra fornøyd.

Disse historiene er neppe unike.

Det jeg reagerer på, er at det å ha solgt bedriften en har vært med på å skape, skal være SELVE definisjonen på suksess. For meg blir det som om å definere en vellykket langrennsløper som en som har lagt opp etter å ha vunnet noen løp, for så å bruke erfaringene fra langrennskarrieren til å gjøre det middels godt i en idrett til. De siste ukene har to av våre mest suksessrike idrettsutøvere lagt opp: Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. De vist oss at med rett trening og rett motivasjon kan man ha ekstrem suksess over lang tid. Motgang kan sette en tilbake, men med rett fokus kan man komme gjennom den og skape ny suksess. Man behøver ikke å legge opp, selv om man har vunnet litt.

I det samme fora som Torger Reve holdt innlegg, trakk en annen foredragsholder frem noen av de mest verdifulle selskapene i verden: Google, Facebook, Amazon, Ali Baba og Apple. Kun sistnevnte er mer enn 20 år. Det er selskap som er startet fra bunnen av, og som har vokst seg store og sterke uten å ha blitt kjøpt opp*. Det ble påpekt at det ikke ville være mulig å skape en slik suksess i Norge. Det kan hende den påstanden er riktig, men ingen av disse selskapene hadde vært noe i dag, hvis de hadde fulgt den typisk norske “suksessoppskriften” med å selge bedriften.

Jeg kjenner ikke historien til alle disse bedriftene, men jeg vet at flere av dem tidlig i sin historie hadde bud fra store internasjonale selskap. Larry Page og Sergei Brin må ha vært skuffet da Yahoo ikke ville kjøpe søkemotoren deres for en million dollar, slik at de kunne fortsette studiene. Men sett i etterpåklokskapens lys, er de sikkert ikke voldsomt lei seg. I stedet startet de Google, som har vært en suksess uten sidestykke. Uten denne dårlige beslutningen fra Yahoo, hadde aldri Google sett dagens lys.

Amazon tapte penger i en årrekke, og det må ha vært fristende for Jeff Bezos å selge bedriften til en eller annen bokhandlerkjede og sitte igjen med en brukbar profitt. I stedet valgte de å tilpasse og forbedre produktet sitt til de traff blink. I dag regnes han som verdens rikeste mann, og folk som driver butikk over hele verden skjelver i buksene over suksessen de har oppnådd.

Det finnes selvfølgelig et utall historier om de gangene slik stahet IKKE har gitt suksess. Historier om folk som burde ha gitt seg på topp. Men poenget mitt er at hvis du virkelig vil skape en suksess, så må du tro på det du skaper. Hvis du vil endre verden, må du ikke selge det du har skapt til noen som tjener på status quo. Vil du se drømmen din gjennomført, må du tørre å si nei til folk som vil kjøpe opp selskapet ditt, og ha tro på at det du gjør er riktig.

Kategorier:Uncategorized

kljostad